Kap 3; Continental frokost – Wedgewood hotel

Fikk en god natts søvn. Har begynt å tro på dem som sier at jeg hører dårlig. Alle sier at Broderen snorker noe helt for jæv….. Jeg sov som en stein hele natten og merket knapt at han var i rommet. Skal jeg tro på dem som sier at Broderen snorker, så må jeg også tro på den som sier jeg hører dårlig.

Når dagen startet med en lang og god dusj må jo dagen bli bra. Wedgewood hotel har selvfølgelig frokost for to personer inkludert i prisen på £33.-. Kaffetørste og litt sultne var vi klar til å finne ut hvor frokosten ble servert. Jeg erindrer at jeg kvelden før hadde sett ordet “breakfast” over en dør i nærheten av resepsjonen. Vi valgte selvfølgelig vekk bruken av heis. Det var liksom helt naturlig å velge trappene.

I resepsjonen fant vi døren med “breakfast”. Gjennom den døren kom vi inn i en trang gang, som igjen førte videre ned en smal trapp. I bunnen av trappen var det en liten gang med vinduer mot frokostrommet. Jaggu meg, så var det mye folk. Inne i rommet fant vi køen som tilsynelatende førte frem til frokostbufeen. Da det var vår tur ble vi noe forvirret. Bufeen bestod av to stabler med skiver. På den ene siden av stablene med skiver var en toaster, og på den andre siden, en dispenserer med melk og jus. Vi har minglet med lokalbefolkningen før, så vi gjorde som dem. Toastet to skiver hver og tok hvert vårt glass med jus. Vi følger selvfølgelig mottoet “Fake it till you make it”. Later som om dette var den naturligste ting av verden, men jeg var inn i granskaugen skuffet, men skuffelsen ble kortvarig. Vi fant en bord med to ledige stoler, og til vår store glede var det midt på bordet en lite stabel med posjonspakninger med smør og en tilsvarende stabel med syltetøy.

Frokosten var reddet.

Denne dagen hadde vi en tidlig lunsj…..

Kap 2; Rom 304 – Wedgewood hotel

Dagen før vi dro til London var vi tre brødrene samlet. En sen fredag kveld. Flyet skulle gå grytidlig lørdag morgen. Flybilletter var bestilt noen dager tidligere. Kanskje vi skulle hatt et sted å bo? Vi ble raskt enige i at første natten fikk vi ordne når vi traff våre venner i Allington. Andre natten skulle yngstemann uansett reise til Bath og bo på Hilton, og da hadde jo han hotel. Vi skulle ikke være dårligere. Vi ville ha hotellrom klart når vi ankom London søndag.

Booking.com gir veldig mange treff når du søker på en natt på hotel i London. Vi avgrenset søket til Paddington. Søket ble enkelt og greit sortert med de billigste øverst. I mot oss på skjermen øverst på listen var Wedgewood hotel. Glimrende, her var det valuta for pengene. £33.- det var billig for hotellrom for to personer en natt i London. Hotellet ble kjapt og greit bestilt.

I tredje etasje på Wedgewood hotel var det positive inntrykket av hotellet helt borte. Etter heisturen hadde depresjonen og pessimismen etablert seg som en svart sky rundt topplokket. Alt jeg nå ønsket var en dusj, men jeg begynte nå å tenke på at så billig vi hadde fått hotellrommet, så var det jo ikke sikkert det var dusj. Hva får du for drøyt 300.- kroner i dag. Det kan da umulig være bad med dusj til den prisen. Nedtynget og sakte gikk vi gjennom de smale gangene i tredje etasje på Wedgewood hotel. Hvor er rom 304?

Vi står utenfor rom 304. Spent på hva som møter oss. Vel inne på rommet ser jeg meg rundt. Vindu mot gaten. To skap. Hylle med speil tre senger(?). Ikke spesielt rent. Sakte begynte det å gå opp for meg. Det er ikke bad på rommet. Jeg ble både kortpustet, svimmel og oppgitt. Ikke så lett å bli forbannet, når jeg har gjort bestillingen selv. Har var nok kvalitetsikringen helt fraværende. Sånn går det når det bare er prisen som teller. Oppgitt roper jeg til Broderen: “Her er jo ikke noe bad.” Drømmen om en lang god dusj var knust.

Vi tar av oss ytterjakkene og Broderen leter etter en kleshenger. Gleden jeg opplever er ubeskrivelig. Inne i det ene garderobeskapet er det et bitte lite bad. Liten vask, en do og en dusj. Jeg tror ikke at noen, noengang har blitt så glad for et så lite bad. Denne gangen var størrelsen uten betydning. Jeg blir ordentlig begeistret for det lille badet i skapet. Syntes jeg nå vi hadde gjort et kupp til £33.-.

En lang dusj senere. Med rene klær på rene kropper, spaserer vi ned alle trappene og i godt humør ut i gatene i Notting Hill. Spiser god mat og drikker god øl. Ja jammen kan det snu fort.

London er en fin by og besøke.

Historien fra Wedgewood hotel fortsetter i morgen…. Følg med…

Ikke lett å forstå at bak den grå døren er det et bad

Kap. 1; Hotel med heis – Wedgewood hotel

Jeg og broderen ankom Wedgewood hotel ut på ettermiddagen. Vi hadde ruslet og surret gatelangs i London noen timer. Fint og hvit på utsiden. Lyst og triveligt resepsjonsområde. Den unge gutten i resepsjonen var hyggelig og grei. Innsjekkingen gikk smertefritt. Vi fikk rom 304.

Vi står i ground floor og skal opp fire etasjer. Etter mange timer til fots fristet ikke fire etasjer med trapper. Hvor er heisen? Vi fant heisen rundt hjørnet for resepsjonen. Takk og lov. Nå slipper vi å gå opp alle trappene. Heisen var ikke av nyeste sort. Heisdørene åpnet seg. Et bitte lite rom åpenbarte seg for oss. Broderen gikk inn først. Han lirket seg på plass og prøvde å lage plass til meg. Jeg fulgte etter, men det meste av sekken jeg hadde på ryggen var framdeles ute i resepsjonen. Jeg rygget tilbake og ut i resepsjonen. Snudde meg og rygget inn i heisen. Det gikk. Det var akkurat plass til Broderen og meg. På skiltet i heisen stod det: Max 4 persons. Hvor de to andre personene skulle være var meg en gåte. Det var ikke engang plass til en liten pekingneser. Dørene gled sakte samme. Klaustrofobien traff øyeblikkelig. Broderen trykket på tretallet. Heisen begynte å bevege seg. Hva skjer, heisen beveger seg nedover…. I kjelleren går heisdørene opp. Utenfor står en ung jente. Hun blir bare stående å se på oss og det er ingen tvil om at hun forstår at det ikke er plass til henne.

Broderen trykker enda en gang på tretallet. Dørene lukket seg og tilbake kom klaustrofobien. Ingenting skjedde. Heisdørene var igjen, men heisen stod stille. Vi var ikke spesielt tolmodige og fordi det var meget trangt og heisen stod stille var lunten kort. Alle etasjene ble trykket på. Ingenting skjedde. Rolig, rolig ikke få panikk……. Etter laaaaang tid. Det føltes som en evighet, så gikk dørene opp. Vi var ikke lenger i kjelleren. Heisen hadde meget sakte og meget stille beveget seg opp til tredje etasje. Da vi stod utenfor heisen i tredje etasje var vi begge enige i at det var siste gang vi brukte den heisen…….. Trappene vær så snill……

Historien fra Wedgewood hotel fortsetter i morgen…. Følg med…