1988 er lenge siden det…

Sentrumsløpet 10 000 m. Oslo 24. april 1988

Start nr. 14922

Køen før start var enorm. En lege oppfordret til å ha minimalt med klær på kroppen. Jeg fulgte oppfordringen, og ble derfor stående og fryse før før start. Oppvarming var det små muligheter til i den tettpakkede folkemassen.

Starten har gått, sakte begynner vi å bevege oss mot startstreken, som virker uendelig langt fremme. Massen har økt tempoet fra små skritt, til lett jogg på stedet (nesten). Jeg følger rytmen, skrittlengeden øker. der passerte jeg startstreken. Jeg er i gang med mitt første mosjonsløp, tankene raser gjennom hodet. Klarer jeg å fullføre? Er kondisjonen god nok?

Der passerte jeg 1-km. skiltet. 9 km. igjen. Jeg løper i Karl Johans gate. Store menneskemengder på begge sider. Jeg smiler, og øker tempoet, dette går jo fint. Jeg har funnet en fin løpsrytme.

Pessimistisk som jeg var da jeg meldte meg på, bestemte jeg meg for å å fullføre på 60 min. Jeg tenker nå at jeg er i bedre form enn jeg trodde. Dette går alt for lett.

Der er Monolitten – jeg er halvveis. jeg forsyner meg med XL1 på drikkestasjonen. Selvfølgelig setter jeg første slurken i halsen, får en hostekule, blir kvitt vannet i halsen uten å stoppe opp. Løpet går fortsatt fint, og jeg smugtiptter på løpsnumrene til dem jeg passerer. jeg har løpt forbi noen tusen, selvtillitten øker. jeg løper nå i Bygdøy allé, Brodal skriker «Heia Trond». Farten øker ubevist.

7500 m. ØK HER, sier et skilt. Jeg følger oppfordringen, og oppdager at kroppen min har mye å gi. Menneskemassene flyr forbi – ikke langt igjen.

Siste bakken før mål, jeg passerer målstreken. jeg klarte det!

Jeg har vunnet over meg selv, jeg fullførte! Sliten, trøtt og enormt tørst. Jeg sluker mengder med XL1.

……….. en lykkelig sentrumsløper, som ble nr. 2522.

Yoga

Vandret i smitt og smau i Bergen med min kjære. Vi nøt dagen og Bergen. Tilfeldigvis traff vi på min yogainstruktør, som min kone aldri har møtt. (Min kone viste heller ikke at jeg hadde en yogainstruktør). Etter at jeg hadde presentert dem for hverandre spurte min kone henne om det ikke var vanskelig å trene meg, som ikke er spesielt myk. Min flotte yogainstruktør svarer da kjapt. Jo, men han er mjuk til sinns.
Resten av dagen ble jeg vennskapelig mobbet for mitt mjuke sinn.