Du milde måne

  
Tegnene på at tiden går har kommet snikende og smygende. Nesten umerkelig. Jeg som hadde mine glansdager på åttitallet med hockey – sveis, lyst hår og krøller. Jeg er nå kortklipt med en frisyre som gir meg en illusjon om at “månens” størrelse er ubetydelig. Hårfargen er nærmere grå enn den lyse fagre. Når frisøren etter å ha klippet ferdig kommer med speilet for å vise hvordan jeg ser ut bak, da ber jeg henne legge speilet vekk. Jeg ønsker ikke se forfallet. Det er jo meningen at en skal føle seg vel når en har vært til frisøren.